Colombia er ikke bare kjent for sin kaffes fortreffelighet, eller rød som vi kaller den her, men også for sin utmerkede og vakre utsikt fra Puerto Estrella, som ligger nord i landet (nærmere bestemt i departementet Rioacha) til Leticia , hovedstaden i Amazonas, der Amazonas-jungelen ligger, bedre kjent som "verdens lunge".

Det store mangfoldet av klima og biologisk mangfold i Colombia er imponerende og utrolig; dette gitt at vi er innenfor TOP 10 av landene med høyest antall arter. I Colombia er vi plassert i de første posisjonene når det gjelder: fugler (2.344 737 arter), pattedyr (4.155 arter) og ferskvannsfisk (14.573 31,8 arter); og i den grad det estimerte antallet eksisterende insektarter i Colombia kan være nær 2021 XNUMX arter, er dette omtrent XNUMX % av alle artene som finnes i verden (Biodiversity in figures, SIB Colombia. XNUMX).

Dette uten engang å inkludere floraen, som også presenterer et stort utvalg av arter avhengig av de termiske gulvene som finnes over hele landet. I dette aspektet kan du finne det største antallet arter av orkideen (ca. 3.992 XNUMX arter), regnet som en representativ og nasjonal colombiansk blomst, i tillegg til den velkjente vokspalmen i Quindío.

Selv om alt dette høres veldig «kult» ut, hvis du er en reisende som ikke skal være i Colombia på lenge, anbefaler jeg et sted som ligger nordvest i hovedstaden i Engativá-området, Bogotá. 10 km fra hovedkvarteret til Nueva Lengua I Bogotá er det en naturpark (hovedkvarter for bevaring av noen arter av colombiansk flora): José Celestino Mutis botaniske hage, grunnlagt i 1955 og oppkalt for å hedre minnet og arbeidet til botanikeren med det navnet, som hadde ansvaret å utforske, dokumentere og klassifisere colombianske arter.

Den 13. mai i år besøkte vi dette fantastiske stedet med tre studenter fra Bogotá-campus, som var fra Canada og USA, som var overrasket fra begynnelsen og ventet på det de ville se på dette stedet. Ved ankomst finner vi en vakker utsikt over fontenen ved siden av Guadua-broen.

Deretter går vi til vårt første stopp: El Tropicario, et sted som inneholder en liten del av de vanligste termiske gulvene og klimaene i landet (paramos, tørr skog, fuktig og temperert skog). Vi starter fra den kalde til den varme delen av drivhusene, med andre ord starter vi med myrene og deres flora. Denne delen viser de forskjellige vulkanene, fjellene og snødekte fjellene som kan finnes i forskjellige deler, som den velkjente Nevado del Ruíz i departementet Huila og en del av Tolima. Noe kuriøst med dette eventyret var den lille vegetasjonen og kunnskapen til elevene om frailejonene, den typiske floraen i disse områdene og mindre planter.

Vi fortsatte å klatre til de tempererte og varme termiske gulvene, i området av den fuktige og tørre jungelen i Amazonas, hvor forskjellene mellom det kalde og det varme klimaet kunne sees, disse i form av: størrelsen på plantene og bladene for å nå mer sol og beholde mer vann.

Det var også mulig å se de representative bladene til dette området, vannliljen, en av de største plantene som finnes i elvene i Amazonas-jungelen. I tillegg er det et knapt 2 år gammelt tre som allerede er mer enn 10 m høyt, som kan bli mer enn 20 m på 100 år.

Allerede i den tørre sonen var miljøet varmere på grunn av floraen som finnes i dette området:

Etter dette første stoppet satte vi kursen mot fossen. Vi gikk inn på flere stier fulle av forskjellige store og små trær. Vi finner sonen til palmene og deretter den av bregnene, for å komme til delen av paramo-trærne.

Ikke langt unna fant vi fossen, et sted som etterlot oss uten mange ord å kommentere, gitt hvor fascinerende dette skjulte stedet er.

UANSET HVA: VI MÅ TAS PÅ VÅRE NATURPARKER OG RESERVER!

Vårt siste stopp var Maloca, et kultursenter for møter i colombianske innfødte samfunn, som Uitoto, som ble samlet den dagen foran et bål, som ikke er et hvilket som helst bål, men representasjonen av sjelen til matriarken eller patriarken. i det samfunnet., i dette tilfellet var det sjelen til matriarken eller bestemoren, som de kalte henne. Noe som virket merkelig for oss var måten å kalle fellesskapet på: ved hjelp av store trommer laget av tre kalt «bestefar og bestemor».

Selv om det ikke var det eneste kuriøse, kjente man inne i malocaen en hellig og magisk atmosfære, hvor man kunne kjenne at «bestemoren» (leirbålet) lyttet og så på oss. Han nevnte det fordi, i det øyeblikket vi ankom, hadde de ikke tenkt å slippe oss inn og flammen så ut som den skulle slukke, men i det øyeblikket de slapp oss inn... blusset flammen opp av seg selv og ble liggende. inntil vi dro